I morges spjæret buksa mi i skrittet da jeg satt meg på sykkelen for å haste av gårde til mattetentamen. Vet ikke hva som var mest trist: at yndelingsbuksa mi er ufekselig ødelagt, det faktum at ræva mi åpenbart har vokst ut av buksa eller at jeg ikke kan ta meg råd til å kjøpe en like fin bukse på en god stund. Du skjønner, i går bestemte jeg meg for å begynne å bli flinkere til å spare penger igjen, for de to-tre siste ukene har vært rene sløseriet. Da jeg sjekket kontoen min var jeg sikker på at den hadde begynt å tømme seg selv automatisk, så da satte jeg foten ned og bestemte meg for å kun bruke penger på det ytterst nødvendige fremover (les: mat, iskaffe og røyk). Like etterpå kortsluttet rettetangen min, så da bar det ned til byen (HAHA byen, hvor sentralt er det jeg prøver å innbille meg selv at jeg bor) for å bryte pengesparingsløftet bare en time etter jeg hadde Greit, kall meg overflatisk, men jeg kan faktisk ikke leve uten rettetang. 

Så ille er det + litt verre i virkeligheten. Trenger kanskje ikke nevne at det er et gammelt bilde, alle ser vel at denne jenta ikke hadde spjæret buksene sine. 

Ellers har jeg gått med en konstant klump i magen de siste dagene, av typen bekymring og stress. Det føles som om jeg bare har druknet i lekser og tentamener, særlig etter jeg fikk influensa og ble sengeliggende en uke. Noen ganger har jeg forlatt skolebygget og tenkt at det resterende av dagen skal brukes til å slappe av og være glad, men før jeg vet ordet av det står jeg i Bøgata, sprutet ned av rødkledde amøber, med klissvåte klær og vil bare hjem og legge meg. Æsj, russ. 

Hver gang jeg skifter tema synes jeg det passer å putte inn et bilde. . Bloggen er fed up med webcambilder av meg, så her er et bilde av kjæresten min som lager bokhvetepannekaker til oss.

Og det var vel her jeg skulle begynne å skrive om det positive, men nå er jeg for lei av å formulere setninger. 

• Kom opp i tyskeksamen. Skriftlig. HAHAHAHA LIVET ER SÅ FLYT. (For dere som ikke visste det er jeg altså halvt tysk. Eller sveitsertysk, da. Poteto potato)
• Nei seriøst, jeg er så glad for at sannsynligheten for at jeg kommer opp i muntlig er minsket med 99,9%. For å sitere en venninne: Jeg hadde operert ut stemmebåndet om jeg kom opp i muntlig. 
• HAR BILLETTER TIL HOVE!!! 
• Det var det. 

Her er et bilde av kveldsmaten min, som jeg ikke har redigert via Pixlr.com. 

Sammendrag av blogginnlegg: Livet mitt er som før.  

London med mange fine mennesker <3

TIDENES påskeferie alene hjemme med omgangssyke.

'

Hei hei et bilde på snei. Hatet livet på min femtende time på jobb.

Passet hunden til en dame jeg ikke kjenner.  Bella var søt, men ikke spesielt spennende å ha med å gjøre ettersom hun ikke visste noen særlig interesse for livet før eieren kom hjem igjen. 

Dum.

Blitt litt mer biff, SEFF.

Vært enda mer syk, men heldigvis klarte jeg å dra med meg Mannekjøtt ned i gjørma sammen med meg. 

 
Smilt og vært glad. I alle fall rundt 10% av tiden. 


Haha æsj dette så ut som et instagram-innlegg. Lover å komme opp med noe vittig snarest.

Bortsett fra at det ikke kommer til å være så vittig. 

Ikke så veldig snart, heller. 

Hurra, Liller har giveaway på bloggen sin, og jeg vil være med!

Iherb.com, himmelen for oss med allergier mot alt som er godt, og ellers har latt oss rive med av den overvelmende ortoreksi-bølgen (ja mamma, det siste var ironi. Jeg spiser fremdeles godteri med ekte sukker i på lørdager). Nei virkelig, det er en nettbutikk full av spennende saker som er enten vanskelig eller klin umulig for oss her i Norge å få tak i innenlands. Les gjerne Lillers lille fine Iherb-guide her om du skulle lure på noe angående siden. 

Menssmerter fra helvete: 


Jobbe hele ferien: 


 Mistet røykpakka på skolen: 


Får ikke se Mannekjøtt på over en uke:


Har kastet 5600 kroner ut av vinduet:

Har ikke noe å spise, orker ikke gå til butikken:


Gruer meg til hele uka:


Men først: ut på bursdagsfest og bli SØPPELDRITA!!!!! 

Neida, mamma. Skal være flink, ansvarsfull og ta det med ro.

Jeg heter Frida og jeg lever under krysspress døgnet rundt. Det skal sies at jeg synes jeg klarer å leve opp til de aller fleste forventningene til meg - Jeg er nemlig en jævel på å prioritere, og til tross for at jeg skulle ønske døgnet hadde minst ti timer mer enn de stusselige tjuefire det allerede har, får jeg stort sett alt til å gå opp. Alt utenom søvn, vel å merke. Jeg er så trøtt at jeg sliter med å holde øynene mine åpne hver gang jeg lener meg inntil noe. For eksempel dasslokket når jeg gjør mine ærend på toalettet. I går sovnet jeg på do mens jeg var på jobb. Slitenslitensliten.

Egentlig skal jeg ikke klage, det er ikke synd på meg. Jeg mener, det finnes alltid noen der ute som har det mye verre enn meg. Det er i alle fall alltid det mamma har fortalt med om jeg kommer hjem fra en seksten timers lang arbeidsdag, om jeg klager over hvor misfornøyd jeg er med trynet mitt, eller om jeg legges inn på sykehus fordi jeg har gått ned over tjue kilo og er i ferd med å krepere. 

Sammendrag/konklusjon for deg som ikke gadd å lese: når du føler at du er i ferd med å dø, husk at det alltids er noen der ute i verden som dør på en mer brutal måte enn deg. Ellers har du ikke gått glipp av noe stort. Natta. 

Mange skal man streve med å ikke le av.

HAHA, følg med på hva som skjer i bakgrunnen.

Egentlig ville jeg ha klippet bort selve treningsdelen ettersom jeg tviler på at noen bryr seg spesielt om akkurat dét.
(Men for de som skulle bry seg: perset på 80kg i hipthrust! Elsker meg selv.)

Bortsett fra at jeg har falt ned nesten tre karakterer i engelsk. Tre minus på tentamen. HAHAHAHSAHGF :@

Du vet det begynner å bli på tide å gi litt lyd fra deg når du har mistet så mye som 2 følgere på Bloglovin' og ikke husker passordet inn til din egen brukerkonto mer. Problemet er at når jeg bruker hverdagen min på å steke burgere og koke pommes frites, er det ikke så mye spennende å komme med, annet enn å klage over at forgrämmade, jeg hater jobben min for øyeblikket. 

Selv om jeg ikke er av typen som kjenner nyttårsmagien inn til hjerterota og egentlig bryr meg fint lite om at vi går inn i et årsskifte, synes jeg det er gøy å se gjennom bilder, lese diverse notater etc etc for å se hva som har forandret seg i løpet av året. Ettersom det er snakk om ganske..radikale forandringer når det kommer til livet mitt, tenkte jeg at jeg kunne poste et innlegg med bilder og oversikt på året som har gått.

Januar:
For en tid. Hatet alle de trettien dagene av denne måneden like mye som jeg hatet alle de nesten ti kiloene jeg gikk opp. Det eneste jeg likte var å spille kort med pappa - noe vi også gjorde med livet som innsats hver dag. Pus var en fin ting å ha når jeg bare ville legge meg ned og grine.

Teitpus <3

Februar: 
Det dumme med å ha vært så syk som jeg var, er at jeg stort sett bare husker hva jeg veide og hvilken klesstørrelse jeg brukte når jeg skal hente opp minner fra fortiden. Det meste jeg har å si om Februar er at jeg fortsatte å gå opp i vekt og at klærne mine fra barneavdelingen begynte å sitte veldig stramt. Fikk flytte alene på hybelen min, og det var både stort og skummelt. Kjente ikke på den O store Friheten som de fleste hybelboerne på min alder snakket om, men det var vel fordi jeg ikke drakk meg fra sans og samling tre ganger i uken som alle andre gjorde: jeg var egentlig mest opptatt av å planlegge hva jeg skulle ha til middag. Stort sett snakket jeg ikke når jeg var på skolen fordi jeg ikke hadde gjort meg kjent med ..noen. Med andre ord holdt jeg kjeft fem dager i strekk før jeg kom hjem i helgen til mamma eller pappa. Der var så jævlig ensomt. 

Første Frida-alene-på-hybel-bilde: 

Arrene har forresten bleknet pent med tiden.

Mars:
Begynnelsen av Mars var et helvete, men så er det jo ikke sykdommen dette innlegget skal handle om. Jeg tror jeg ble veldig, veldig forelska etterhvert, og plutselig hadde JEG, Frida, mennesket som var like interessant og innholdsrikt som en tom skoeske, kjæreste. Eller som vi sier det nå til dags: et mannekjøtt å tygge på. (Don't get me wrong.)
Dette er kanskje det eneste bildet av oss sammen. 

Og dette er kanskje det peneste bildet av ham:

Tro ikke at jeg ikke verdsetter dette prakteksemplaret av et menneske selv om jeg skriver mye nedverdigende om ham her på bloggen. Hadde det ikke vært for Derek, hadde jeg sannsynligvis hatt et fryktelig trist og kjedelig liv uten noe nevneverdig med venner. Han står for godt over halvparten av alle de positive forandringene fra 2011 til 2012, og jeg elsker elsker elsker ham. 

April: 
Så ubeskrivelig godt det var å ha noen å være med. Begynte til og med å få litt venner. Livet var ikke så verst, bortsett fra at jeg brukte hver helg hjemme til å henge over doskåla. Utover dette begynte hverdagen min å se ganske gjennomsnittlig ut.

Niende April dro jeg til Oslo for å se Jarle Bernhoft og Kaizers Orchestra  sammen med et av mine absolutte favorittmennesker her i verden; Andrea. 

Juli: 
Jeg får vondt i hjertet mitt av Juli. 

Synne ble borte, og 22. Juli generelt gikk veldig inn på meg. Det var vondt å sitte i Sveits med dårlig nett og ikke få vite hva som skjedde her i Norge. 

Barndommen min tok slutt. 

August:
Begynte på skole igjen, og "flyttet" inn sammen med Mannekjøtt. Fra nå av besto hverdagen av skole og å rydde rotet til to.

 Satt meg et mål om å bli stor, sterk og fit som faen. Mannekjøtt fikk tvunget meg inn på et slikt fancy treningssenter, og til tross for at det var skummelt der og da, er jeg hemningsløst glad for det nå.

September:
Too depressed to get dressed. September var ingen god måned, og jeg gråt veldig mye.

Men det ble bedre, altså. 

Oktober:
Vi dro til Lååååndån! Det var awesome. Synd jeg ikke har noen bilder derfra. 

November: 
Farvel til siste rest av spiseforstyrrelse får ever as! Den beste følelsen i hele verden. Jeg kunne ha skrevet så uendelig mye mer om dette om jeg bare hadde ord. At diagnosene mine ble fjernet betyr ikke at hver dag nødvendigvis er rosenrød, men på de beste dagene derimot, føles det som om jeg har fått livet i gave på ny. 

Ellers dro jeg på Skrillex-konsert med verdens beste Andrea, der vi begge mistet telefonene våre og hverandre under konserten. Var ikke hysterisk bra, men fremdeles verdt turen inn til Oslo! 


Desember:
Arrangerte juleball for omtrent 300 elever. Jeg vil tørre å påstå at det ble en jævlig vellykket kveld, og at jeg tjente litt på det gjorde ikke noe, altså. 

Julaften:

Jobbet mye i jula, blant annet 16 timer på nyttårsaften - men hva gjør vel det når man har kjempekoselige kollegaer og sin egen far som sjef? 

Mål for neste år: Ingen, vi skal alle dø i 2012 anyways.
Godt nytt år!  

men nå er det to og en halv uke til jeg får mensen, så jeg trenger tid på forberede meg på at ting skal gå nedover, og grine av at ting som dette:



plutselig blir uutholdelig trist. 

Ellers har jeg store ting på gang nå før jul. På mandag braker det løs og tentamener, prøver, foreløpige hemmelige eventer, endringer innenfor treningsplanen og generelt førjulsstress vil komme i form av en fotball i lynets hastighet rettet RETT mot meg.  Det er derfor jeg ikke har tid til dette. Du skjønner, jeg har planer om å ta i mot ballen bedre enn jeg gjorde da jeg var ti år, spilte på jentelag, hadde ballskrekk og sprang min vei eller dukket for fotballen om den skulle komme for nær. 

Først og fremst vil jeg ikke beklage mitt relativt lange fravær fra bloggen. Vit at jo mindre aktiv jeg er her inne; jo bedre har jeg det. La oss si det slik, i fjor kunne jeg sitte med et blogginnlegg i opptil fire timer, og vi vet alle hvordan ting sto til den gang.



Jeg har vært opptatt, og i helgen fant jeg lykken. Tror jeg i alle fall. Før tenkte jeg at det å være fullkomment lykkelig handlet om å ha en del penger og en kjæreste, men tiden har lært meg to viktige ting:

1. Penger = ikke nødvendigvis lykke.
2. Det er kun første uka med nyforelskelse at livet føles perfekt, men ellers kan man helt fint være ulykkelig med kjæreste.
3. "Fullkommen lykke" finnes muligens ikke i det hele tatt. Jeg er nå fullstendig overbevist om at det nesten utelukkende handler om de små tingene i hverdagen. Som for eksempel: å legge seg nydusjet til å sove i et hvitt rom i en hvit seng med hvitt sengetrekk.



men bare når man ikke har sokker på.



Eller å gjøre ting jeg tror jeg hater, for så å finne ut at jeg elsker det likevel - som for eksempel å ta knebøy, eller å fly.



Spesielt ettersom dette skjer gjentatte ganger. Noen ganger er det fint å aldri lære av egne feil og fordommer.

Ok, det ble faktisk flere punkter enn bare to, men samme faen. I alle fall fant jeg ut at jeg trygt kan fortsette å sløse penger på Cola og iskaffe enn så lenge uten at det gjør meg mer trist av noen grunn. Kjæreste kan være greit å ha da, så ham får jeg vel prøve å holde på en stund til. 

........

Greit, nå fikk jeg litt dårlig samvittighet og skulle akkurat  til å skrive en hyggelig setning om Mannekjøttet mitt, men så kom jeg på at mamma har begynt å lese bloggen min og syntes det er fryktelig nedvergigendene (hun sa det akkurat slik) at jeg kan finne på å kalle ham noe slikt. Så jeg sa at "javel, men det er faktisk min blogg og jeg velger selv hvor mye dumt jeg vil publisere der. Har du noe bedre forslag, kanskje?" Da kom hun faktisk med et rasistisk utsagn, og tapte mange verdifulle poeng i hennes forsøk om å lære meg folkeskikk på nytt.  
 
1-0 til meg. Mannekjøtt forblir Mannekjøtt.  

Det aller siste jeg vil dele med dere før jeg legger meg, er et litt større lykkepunkt. Spør meg ikke hvorfor jeg tok dette bildet. Det er altså et fotografi av såpe og desifiseringsmiddel, men det skal dere bare overse og heller tolke som et av alle disse alt for mange abstrakte maleriene der ute i verden som man ikke skjønner bæret av før man har fått en times langt foredrag om bildets bakgrunnshistorie. 



Bildet tok jeg faktisk på sykehuset i Notodden, for å feire at jeg der og da gjorde meg ferdig med behandling. Siste møte- unnagjort! Psykologer, familieterapi, innleggelser på både psykiatrisk og somatisk og alt annet rart jeg har gått igjennom de siste årene: done, finito, forhåpentligvis for alltid og HERREGUD DET ER SÅ UBESKRIVELIG GODT!!!!!!

Jeg hater å skrive essay, og visste ikke om jeg skulle le eller gråte av meg selv da jeg leverte inn tentamensoppgaven forrige uke. Hvert eneste ord og hver eneste setning jeg kladdet på datamaskinen virket så oppbrukte at sluttresultatet så ut som et jævlig dårlig sammendrag av den forrige bloggen min. Jeg er sikker på at dere som fulgte den ville ha tenkt det samme - heldigvis for meg kjenner ikke norsklæreren til min fortid og syntes tydeligvis mer om oppgaven min enn det jeg gjorde selv. 
 

Ting går bra, nesten alt er bra, jeg slutter snart i behandling, jeg elsker meg selv og verken du eller den anorektiske bankkontoen min kan dra humøret mitt ned.

Dette er nesten like bra som å være full.

Fredag:
Etter mye om og men bestemte jeg meg for å (under frivillig tvang) reise hjem til min kjære mor i stedet for å være sosial med alle. Takket opp til flere ganger nei til å reise ut til tross for at det er lange evigheter siden sist, men angret bittert i det samme jeg kom inn døren hjemme og innså at jeg kom til å krepere av kjedsomhet. 

Jeg: Mamma....jeg har ikke et liv.
Mamma: Har du ingen planer for helgen?
Jeg: Jeg ville egentlig ut med noen venner på lørdag ettersom alle andre skal, men du sa jo jeg måtte hjem, så nå sitter jeg her da. Hva skal vi i morgen?
Mamma: Vel, jeg skal på fest.
Jeg: He-re-gud. That's it, 

Lørdag:
Pakket sakene mine og reiste tilbake til Bø i full hast. Sløste bort omtrent hele ukesbudsjettet mitt på Halloween-kostyme (som ble helt ødelagt ettersom jeg måtte gå et par kilometer i regnet fordi jeg ikke fikk tak i sjåføren min) og andre drikkbare nødvendigheter. Resten av dagens/kveldens/nattens detaljer kan bloggen godt spares for, har tross alt et rykte å ivareta. 

Nei, egentlig ikke. 

Søndags morgen (trodde jeg):
Bankkortet mitt? Røykpakka? Lighteren? Toalettsakene? Drikka? Øredobben? Pengene? Og hvorfor er det plutselig kveld? 

Nå:
Til alle mine med-slasker som har sovet bort hele søndagen: husk å stille klokka i dag! Det tok meg evigheter å koble sammen hvorfor tiden hoppet frem og tilbake mellom hver gang jeg så på klokka på dataen og mobilen, men til slutt gikk det altså opp for meg at vi går inn i vintertid. The IQ was strong with this one. 
 
(Dere er sikkert lei av flåsete webcam-bilder, men det blir aldri jeg ♥)

I natt fikk jeg ikke sove. Det hadde sikkert noe å gjøre med at det føltes som om det var trettifem varmegrader inne på soverommet og at det fikk meg til å svette mellom tærne, at Mannekjøtt opptok over tre firedeler av sengeplassen og at jeg var så tissetrengt at jeg holdt på å dø - uansett, det har ikke noe med saken å gjøre. 

Jeg ble liggende (fremdeles tissetrengt) og tenke på dagene som har vært og ikke er mer. Mennesker jeg kjente og fremdeles kjenner, men ikke på samme måte som før. Hvorfor er det slik at tiden ene og alene kan forandre et forhold mellom to mennesker fullstendig? Hvor ekkelt er det vel ikke å tenke på at mennesker du for bare et par år siden nærmest kunne hoppe på når du møtte vedkommende, nå omtrent nikker et sjenert "hei" til i en likens situasjon, etterfulgt av en pinlig stillhet frem til en av dere forlater åstedet. 



Jeg savner sjelden tidlige perioder av livet mitt, men det er et lass med mennesker jeg mer enn gjerne ville hatt med meg videre. Det verste er at i mange av disse tilfellene, er jeg ikke er helt sikker på hva/hvem som gjorde at ting utviklet seg til å bli slik de er i dag: Lite- eller ikke-eksisterende. Det er som om enkelte forhold (åhereguud, dette hadde sett bedre ut om jeg skrev det på engelsk) bare har gått i oppløsning av seg selv.

Det er ikke en gang bare menneskene. Noen av de er der fremdeles, men det er settingen som har forandret seg til det mindre gode: det er dagene som var, det er stemningen, det er hva vi gjorde men ikke gjør mer, det er måten vi kunne le av alt mulig på. Det er øyeblikk som aldri vil kunne gjenoppleves.



Jeg kan bli sittende og se på bilder av oss lenge. Du er en gammel venn, en venninne, en tidligere forelskelse eller et familiemedlem som ikke finnes mer. Vi har det bra. Vi er på stranda, vi står på ski, vi er fulle, vi tar tullebilder av oss selv med selvutløser, vi er på ferie eller vi kjeder oss på en lang regnværsdag. Bilder av øyeblikk jeg savner, som får det til å stikke i hjertet av tanken på at jeg ikke levde ut disse øyeblikkene da de faktisk tok sted, og får meg til å lure på om det alltid er slik det kommer til å være: at jeg ikke er helt klar over hva jeg har før jeg har mistet det.

Så langt har jeg vært heldig. Så langt har de fleste jeg ikke har lenger blitt "erstattet" med andre mennesker: én venninne ble om til en bekjent, mens en annen bekjent ble en nærere venninne, og så videre. Likevel skremmer tanken på at alle jeg liker å omgås med nå, kanskje ikke er der om noen år igjen. Jeg har vansker for å bli godt kjent med nye mennesker, og jeg er livende redd for å en dag sitte igjen mutters alene uten noen og noenting. 

 Ps: Bildene er ikke nødvendigvis relatert til teksten, jeg bare plukket ut litt av det jeg fant på dataen.

Natta.

Dagtid: Jobber intenst med skolearbeid.

Kveld/natt: sliter med søvnen for tiden. Vet ikke hvorfor.
 

Helg: Har det for gøy til å gidde å blogge. 

 
Les: sover. 

Snakkes når jeg ikke har for mye å gjøre. Puss och kram :*

Første skoledag etter høstferien så slik ut:

06:45 - Skulle vært våken. Sov.
07:45 - Siste frist til å våkne. Sov fremdeles. 
10:45 - Våken, regnet ut tid til at jeg kunne komme meg på skolen til 11:50.
10:50 - Fikk melding om at jeg skulle møte opp på skolen til elevrådsmøte om en halvtime.
10:50-11:00- Sminket meg samtidig som jeg pusset tennene, spiste frokost mens jeg satt på do, tok på meg truse med en røyk i kjeften, sprang ut døra og kom meg til skolen på femten minutter i stedet for de vanlige tjuefem.
 
Omg.

11:20 - Ankom elevrådsmøterommet, svett, jævlig, og dårligere sminket enn jeg var første gang jeg stjal leppestift og mascara fra sminkeveska til mamma i femteklasse. 
11:30- Fikk  beskjed om at det kom en journalist som skulle ta bilder av oss i forbindelse med OD.


11:50 - mistet matpausa på grunn av møtet. Tenkte likevel jeg skulle klare å gafle i meg en boks tunfisk på vei opp til klasserommet, noe som resulterte i at jeg tre minutter senere ankom klasserommet med deilig tunfisklake over hele buksa. 

Den bedre delen av hverdagen begynte i det samme jeg ankom treningssenteret. Måtte sjekke om jeg var blitt like fiskebolle som jeg følte meg medt tanke på at det er gått en uke, jævlig mye popcorn og ekstreme mengder is siden sist treningsøkt: men NOPE, har ikke forfalt helt enda.


Jeg ligger så lavt på rangstigen her i verden at det ikke spiller noen rolle om jeg legger ut bilder som dette. Harryklær og harryfleks mafakka, haters gonna hate.

Hadde med andre ord en gangstah treningsøkt, kjøpte tre flasker Cola Zero for å trøste meg selv og vendte snuten hjem., og nå trenger jeg egentlig ikke skrive flere hverdagsinnlegg før jul. Inntil da kommer hver dag til å ligne denne. 

Julie er et av mine favorittmennesker i hele verden. I mangel på et bra bilde av henne (ettersom jeg tydeligvis ikke klarte å ta bilder med speilreflekskameraet hennes i dag) måtte jeg snoke litt på Facebook-profilen hennes for å finne et bilde jeg kan blåge på blågen min. Julie er altså så pen som dette og ser slik ut:
 
Det vil si, slik ser ut hun med rett hår. Nå er det krøllete.

(Ja, det der var relevant  informasjon og du bryr deg.)

Julie og jeg møttes på galehuset for halvannet år siden. Den gang var vi veldig syke, nå er vi bare veldig rare. Her sitter vi på bussen og tar bilder av oss selv med selvutløser. 
 


 Og her har vi stjålet en handlevogn som vi kjøprte rundt i hele Skien med.



Jeg liker å være med Julie fordi hun liker de samme tingene som meg. I alle fall liker jeg å tro at hun gjør det, og hvis ikke tvinger jeg henne til å like det likevel. Som for eksempel å være med på timeslange handleturer med meg når jeg har fått lønning (selv om hun er blakk), og å sitte ute på kafé uansett vær og temperatur for å røyke (selv om hun ikke røyker). I tillegg liker hun å høre på det jeg har å si (selv om alt er piss og bare handler om lavmålslivet mitt) og i blant ler hun med meg til tross for at jeg ikke er morsom i det hele tatt. 

Julie og jeg har en ting for galgenhumor (lenge leve!). Hun kan (i motsetning til alle andre som er for redde for at jeg skal legge meg ned og grine) ha det gøy på min bekostning. Jeg har ikke lyktes 100% med vennskapsbiten her i livet så langt, men dette vet jeg: du vet du har en ekte venn når h*n kan gjøre narr av deg uten at du blir fristet til å bitchslappe vedkommende for så å forlate åstedet.
 
Julie synes jeg er litt sær. I dag var vi på kino sammen, og hun måtte selvfølgelig dokumentere min store kinogodteri-utskeielse. 



Så lenge jeg har mulighet til å sitte på Kafé Tullis sammen med Julie og drikke oss kvalme på altfor søt kaffe og snakke om alt og ingenting, vil jeg leve. 




 Alle skulle hatt en venninne som Julie. 

London og ferie har vært awesome, og jeg lover et mer utfyllende innlegg så fort jeg gidder å pakke ut sakene. Men fyfaen, jeg må berette at jeg er sjeleglad for å være hjemme igjen. Det første jeg gjorde var å løpe på do, og nå vurderer jeg muligens å ta en dusj, for det har jeg ikke gjort siden mandag. Jeg kødder ikke. 

Bare sier det: Rommet, som bare i seg selv var så stygt at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte, hadde selvfølgelig også verdens minste bad, maks enkommafem kvadratmeter stort. Værre utseende enn en festivaldo på kveldstid. Ingen mulighet for å tisse i dusjen (som selvfølgelig er min favoritting å gjøre) på grunn av for stor fare for å treffe vasken. Og mugg.

Fuckin everywhere.

Åherregud nå må jeg dusje før lukten av føttene mine dreper meg. 

Glemte å fortelle at jeg dro til London på mandag. Alt er awesome bortsett fra at jeg kjeder meg uten Mannekjøtt og muligheten til å kunne trene (hotellrommet er sånn cirka 2x2 m stort, derav er det til og med ikke plass til å kjøre et par pushups). Men jeg fant en NIN-tskjorte i dag, så nå er jeg et skritt nærmere til å kunne dø lykkelig. 


Ser stygg ut, drikker litervis med kaffe og har det bra. Meeen nå er jeg så trøtt at jeg ligger i grenseland til å krepere. Natta.

...og da jeg våknet bekymret det meg, fordi det egentlig er noe jeg burde gjøre snart.

80% av hverdagen min bruker jeg på å gå. Går til skolen, går til butikken, går fra hybelen, går til busstasjonen, går til treningssenteret, går til hybelen. Går med skolebøker, går med matbokser, går med treningsklær, går med flere kilo handlevarer og føler meg som et pakkesel. 80% av hverdagen min bruker jeg på å gå. 70% av denne tiden ønsker jeg meg -mer enn noe annet i hele verden- lappen.  

Når jeg ønsker å oppnå noe er jeg som regel sta og jobber intenst for å nå målet mitt. Dette med billappen er derimot et unntak: i en alder av sytten har jeg enda ikke sittet bak rattet så mye som én eneste gang. Kanskje er det fordi jeg vet at jeg liksågodt kan gi opp nå ettersom kuer vil lære seg å fly før jeg får råd til egen bil  - kanskje er det fordi jeg frykter jeg vil bli like uansvarlig og ikke minst LATTERLIG å se på som alle disse blodharry skapningene som tror de kjører rundt likeaboss. 

Ikke for å dra alle under én kam altså, men jeg kan ikke unngå å bli kvalm av å se på alle rånerne som bare kjørerfremogtilbakeogfremogtilbake dagen lang, av å høre på folk som skryter over hvor fort de har kjørt eller hvor ''i form'' de var da de kjørte.






Eller ikke.

Spesielt ikke når  for eksempel dette er resultat etter gårsdagens lille promillekjøring. 

Møtte på denne lille stakkaren i morges og (le av meg) begynte nesten å grine. MEN HALLO DA, hvem kjører over en grevling for så å bare la den bli liggende? Og så tenkte jeg, hva om jeg blir sånn når jeg begynner å kjøre? Og tenk om jeg dør å herregud ja jeg kommer til å dø.

Jeg vil ikke ha lappen likevel. Problem solved. 

"Do you know who Marcel Proust is? Yeah. French writer. Total loser. Never had a real job. Unrequited love affairs. Gay. Spent 20 years writing a book almost no one reads. But he's also probably the greatest writer since Shakespeare. Anyway, he, uh, he gets down to the end of his life, and he looks back and decides that all those years he suffered, those were the best years of his life, 'cause they made him who he was. All those years he was happy? You know, total waste. Didn't learn a thing. So, if you sleep until you're 18-- ah, think of the suffering you're gonna miss. I mean high school? High school-- those are your prime suffering years. You don't get better suffering than that.''

Denne blogg-greia går visst litt dårligere enn jeg trodde. Da jeg startet opp var jeg full av meninger og tanker jeg gjerne ville dele og hadde ellers mye jeg ville si, men siden den gang har alt gått rett vest og all min selvrespekt har sunket til dypvannsfiskenes bunn. Jeg kjenner meg ikke igjen i ting jeg gjør og sier mer, men gi meg litt tid, så skal jeg reise meg igjen LIKE A BOSS.  

Og forresten: Hei mamma. 

Alt var så feil som feil kan bli da jeg kom hjem i går. Etter to uker uten å ha vært her, hadde jeg forventet meg noe litt større enn å komme hjem til at mamma dro på hyttetur  og at pappa ikke har tid til meg på grunn av ny jobb: ergo tomt hus. Etter å ha entret huset, ble jeg stående og kikke rundt meg for å finne ut hva jeg kunne bruke helgen på. Det eneste jeg kom frem til var å se på tv, og et øyeblikk klarte jeg faktisk å lure meg selv til å tro at dette var noe jeg gledet meg til. 

Ettersom lillebror skulle ha gamingkveld/natt/morgen med noen venner tenkte jeg at jeg ikke kom tilå se noe til ham, men etter fem minutter kom han f*en meg ned i stua for å ta med tv'en opp på rommet sitt. Jeg lover deg, du vet du er ganske bra lost når du begynner å grine fordi du ikke har en tv å se på. 

Klokken 12.00 i dag, altså 20 timer etter jeg hadde kommet hjem (og ikke gjort noen verdens ting siden da), la jeg meg ned på sofaen og begynte å sippe over at hunden min er død. Og det er jo greit tenker du kanskje, for å gråte over tapte firbente venner er en helt vanlig ting å gjøre - det er bare det at dette skjedde for fire år siden.

Fra øyeblikket jeg bestemte meg for å begynne å grine gikk alt bare nedover, så kvart over tolv var det en hikstende Frida som ringte pappaen sin og påsto at livet hennes var i ferd med å falle sammen. 

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor/hvordan jeg kom meg fra a til b, men én time senere befant jeg meg i alle fall på tur med hunden til pappas lærling. Barbent.




Flatterende.

Før, da jeg hadde problemer med å stå i mot skadetrang, pleide jeg å gå meg en tur uten sko på stenete stier. Å heregud az så emo................. nei forresten, du får ikke lov til å trekke noen konklusjoner så sant du ikke har vært der selv. ANYWAYS, det er jo ikke dét som var grunnen til at jeg tok av meg skoene i dag, men sant skal sies: å måtte følge med på hvor du plasserer føttene dine til enhver tid hjelper med å dra vekk fokuset fra all kinds of different shit man måtte gå og gruble på. Dessuten er det utrolig digg. 



Så jeg gikk og gikk og gikk. Hørte på musikk og var übersentimental samtidig som jeg prøvde å ikke føle meg ensom i selskap av den lille skapningen som diltet etter meg. Det hjalp litt, for som regel kan store deler av en dag reddes av å vite at du har en hund å klappe på. En egen hund hadde vært fint. For hunder forlater deg ikke til fordel for vinkvelder i fjellet eller for nye jobber. De tar ikke tv'en når det er det eneste du har igjen og krever ikke at du går og rydder tomme potetgullposer etter de til alle døgnets tider. 



Fin tur, absolutt helt okei. Følte meg litt teit med tanke på at pappa fikk lærlingen sin til å både hente meg og stille opp med hunden fordi de vet at jeg ikke har noe liv, mens de later som om de ikke hadde snakket om meg på forhånd. I alle fall pappa selv. Da jeg spurte om han hadde fortalt medarbeiderne sine at jeg lå hjemme og kreperte av depresjon ristet han på hodet og fortsatte å late som ingenting for at jeg ikke skulle føle med ubekvem. 

Men pappa, jeg ble ikke født i går. 

a picture of you most recently taken

a picture of you that shows how you'd like to spend every day



a picture of you truly being yourself

a picture you had no idea was being taken


a picture of you being absolutely ridicioulus


a picture of you from a lifetime that's over, but you wish it wasn't

   a picture of you from a lifetime that's over, and you couldn't be more thankful it is



a picture of a time when everything was changing 



a picture of you with someone you love



a picture that makes your heart smile



a picture that makes your heart hurt



a picture of you being happy

skal tross alt se denne skamdeilige mannen her i kveld: 



Som jeg tidligere har nevnt, er jeg megasvak for MENN med gitarer og jeg tror dette er mitt beste funn så langt. Be jealous!

Svar:



Du vet noe er i veien når du når som helst på døgnet kan legge deg ned og grine av en like uforklarlig grunn som hvorfor den ene sokken alltid forsvinner når du tydelig vet at du la et sokkePAR i vaskemaskinen dagen før.

Det føles som om jeg nærmer meg et aldrisålite sammenbrudd. Når jeg løfter hodet fra puta om morgenen vet jeg at det fra dét punktet bare går nedover frem til jeg legger meg igjen, og jeg syter mye for tiden til tross for at det var jeg som lagde en avtale med Mannekjøtt om at vi må bli flinkere til å være konstruktive i stedet for å gå rundt og være irriterte over alt som ikke går vår vei. Jeg har ikke lyst til å stå opp, sier jeg. Jeg vil ikke på skolen, jeg vil ikke snakke med noen, jeg vil ikke trene, jeg vil ingenting - bortsett fra å spise og sove hele tiden. Hverdagen er ensformig. Det mest spennende jeg gjør er å stjele epler fra et epletre på vei til skolen. 

Heldigvis formeg har sesong 6 av Dexter begynt å trille ut på nettet, med andre ord er jeg nødt til å holde meg oppegående for å få med meg alle ti episodene. Etter dette må jeg finne en ny grunn, men enn så lenge har jeg omtrent ti uker på å legge en plan for hvorfor jeg skal fortsette å stå opp om morgenen.

Kanskje jeg skal gjøre noe drastisk. Kjøpe en einveisbillett til Nordnorge og aldri komme tilbake igjen. Tattovere meg fra topp til tå, endre navn, begynne å hoppe fallskjerm, dra til Amsterdam og røyke hasj (nei), avle kaniner eller begynne å samle på stein?

Kom gjerne med innspill (og minn meg gjerne på at jeg er en bortskjemt klagehore.) Disse innspillene kan godt innebære en tillatelse til å drikke mye Cola og sånn, for den lille rehaben min ga jeg opp relativt kjapt. 



Om du ikke skulle gidde, kan du begynne å se Dexter selv. 

Det går mer og mer opp for meg at jeg er en eneste stor klagekjerring om dagene. Stakkars meg, alt er feil, skolen er hore, livet mitt suger og alt sånt. Jeg glemmer å blogge de bedre tingene jeg opplever, og ikke minst glemmer jeg å dele dem her. Jeg nevnte jo at jeg skulle rømme til Skien på tirsdag, og det gjorde jeg også. Jeg hadde det fint og jeg brukte masse penger og kjøpte hybelpynt og en veldig fin kjole som jeg liker liker liker.

Jeg får ikke akkurat noe mere former av denne kjolen, flatbryst for the win, så ikke kan jeg snike meg inn på noen fancy utesteder med den heller. Jeg mener, se det for deg: 

Hei, jeg er... tjue! :D


Vakt: Du kan ikke være mer enn tolv så gtfo.

Jeg innser at jeg har gjort et bomkjøp. 

Uansett, jeg har det så bra atte, men nå, før vi blir for lykkelige her, la oss gå tilbake til negativiteten SLASH det som skulle vært tekstens hovedpoeng. Å klage over livet mitt er tross alt min spesialitet og eneste måte å få oppmerksomhet på når jeg er ensom.

Men å pynte for mye på fasaden er noe jeg har prøvd på før, og trust me: det funker ikke. Å gå et halvt liv og late som om man har det 1000+ ganger bedre enn man har det, ender med - i alle fall for min del - at jeg går til grunne fortere enn en ihjelslått flue.

Jeg synes det skal være lov å uttrykke seg selv når man har det jævlig. Det gjelder bare å passe på at man vinkler seg litt positivt for å ikke dra med alle rundt seg ned i den samme dritten en selv har satt seg fast i. 


Jeg skal øve på dette i håp om å få meg venner. 

Feber og hoste og halsvondt og magevondt og nå... dette: Jeg har tisset tretten ganger i dag og må fremdeles på do. Nå må jeg vel kanskje til legen.
HVORFOR MEG. Er det fordi jeg presser i meg tran og spiser opp grønnsakene mine til hvert måltid? Er det fordi jeg trener og tar vare på helsa? Er det fordi jeg legger meg klokka jævla ti hver kveld? Jeg bare spør.

Nok alenetid for nå, jeg vil være med noen. Mannekjøttet mitt reiste fra meg til fordel for å være med på fisketur med klassen frem til onsdag, håper de får fint vær.

Not.

Jeg har forlatt hybelen min enn så lenge for å være på hans, selvfølgelig utelukkende fordi jeg sparer penger på å ikke bruke strøm på min egen. Anyways, etter jeg kom inn på hybelen etter skolen i dag uten at han var her (og det har bare skjedd én gang før) tok det meg kanskje femten minutter før jeg fikk jeg et skikkelig forever-alone-anfall som lyn fra klar himmel. Mostly fordi jeg ikke skjønner hvordan vaskemaskinen hans funker, og det gjør meg trist og giddeløs. 

Derav dagens humør:


Dagens middag:


Dagens effektive leksegjøring: 
Synd det. 

I morgen rømmer jeg til ei venninne i Skien. Nå vurderer jeg å styrte nedpå resten av Captain Morgan'en jeg kom over i kjøleskapet hans, i håp om at morgendagen skal komme fortere til meg.

Egentlig har jeg det veldig bra, gadd bare ikke leve livet som om denne dagen skulle være den siste, liksom.
 

Får jeg ikke beholde kriseteamet mitt mer, så vil jeg bare slutte i terapi. Jeg mener, BUP? Seriøst? 

 Det beste jeg visste som barn var å leke med Barbiedokker, lego og lekehester - helst alene. Etter en ukes besøk av mammas venninne og hennes sønn på min alder var jeg så utslitt av å være sosial at jeg stengte meg inne på rommet og lekte for meg selv i nesten fem timer. Ah, gode gamle dager. 

Jeg har egentlig tilbragt ganske mye tid alene opp gjennom årene, og det har vekslet mye mellom hvorvidt jeg trives i mitt eget selskap. I fare for å høres ut som alle andre bloggere som påstår at de ikke liker mennesker (men likevel befinner seg på det mest menneske-ete nettstedet: Blogg.no, hurra for paradokser), sier jeg likevel at jeg som oftest trives best alene. Da kan jeg være så rar jeg bare vil, og det er det jeg liker best. 

Vet dere, det er så kjekt når ingen er der for å kommentere at jeg synger stygt, at det lukter vondt når jeg spiser tunfisk rett fra boksen, at jeg bruker 20 kroner på en avis for å bare lese en artikkel om vaginaer, at jeg ser ut som husmor på speed når jeg rydder og danser til dubstep samtidig, at jeg poserer og lager trutmunn og elsker meg selv. 

Det er ikke alltid like gøy å være for seg selv, da.  Forresten, correct me if I'm wrong, men jeg tror ikke man kan trives særlig godt i eget selskap om man ikke først har lært seg å trives i lag med andre individer. Jeg ville i alle fall bare følt meg fryktelig ensom, så heldigvis finnes det i alle fall ett menneske jeg kan være skikkelig teit sammen med. 

Verste. Tror jeg skal legge ut et bilde til av mannekjøttet mitt da det er første gang jeg presenterer ham for Blogg.no, slik at dere ikke skal tro jeg er den i forholdet med dårlig smak.



HEHE. 

Uansett: I dag er en sånn dag at jeg kan være mindre sosial, og likevel storkose meg. Som for eksempel i gymmen i morges som jeg ikke deltok på, dro jeg ned på en kaffebar, drakk kaffe og koste meg med sigg samtidig som jeg leste om vaginaer. Had a really good time.


I morgen skal jeg på fjelltur. Alene. Livet er godt :)

Finnes det slike for real? I så fall vil jeg ha. Men bare om de smaker cola da. he-he. 

''Det finnes aldri riktig tidspunkt for en avvenning'' var det en gang et klokt menneske (meg) som sa. Men i dag, fy faen, i dag, er virkelig en ekstra upassende dag. 

Jeg er forkjøla-syk. Ikke syk nok til å være borte fra skolen, men syk nok til å hate alt uten et spor av dårlig samvittighet. Dessuten forsov meg til første time, og da fant jeg plutselig ingen grunn til å skulle gå utenfor husets fire vegger. Likevel er jeg litt flink-pike og VIL helst være flink, så jeg skrev opp en motivasjons-liste:



Fair enough. Jeg kom meg på skolen til de to siste timene, men angret meg hardt i dét jeg kom på at jeg hadde lagt igjen lommeboka hjemme. Med vilje. Det har seg nemlig slik at jeg senest i går bestemte meg for å si adios til mitt store forbruk/misbruk av mine gode venner Sukkefrie Drikker, og eneste måte å IKKE få meg til å løpe ned på butikken og kjøpe det, er nettopp å droppe å ta med penger når jeg drar på skolen i det hele tatt. For så dårlig selvdisiplin har jeg :) 

Cola Zero, Cola Light, Pepsi Max, Solo Super, Fanta Zero, 7-Up Free, sukkerfri iste, sukkerfri Redbull... you've all been so good to me. Det er bare det at dere brenner opp innholdet i lommeboka mi - mellom 30 og 50 kroner til dagen er shitloads for en lutfattig student. Jeg tuller ikke, på grunn av alle denne brusdrikkingen tømmer jeg kontoen step by step. Mamma og pappa klager over at jeg bruker for mye penger på røyk liksom, men hallo, jeg bruker det tredobbelte på drikkevarer. Minst. 

Det var kanskje ikke så lurt å fylle en tom colaflaske med vann i dag. Hver gang jeg blir tørst minnes jeg nemlig på hva jeg har gitt avkall på.

Fuckin abstinences. 

Jeg leser en del blogger om trening og kosthold, og jeg må si at jeg beundrer store deler av dem, mens andre deler bare undrer jeg meg over. Disse overentusiastiske treningsmenneskene som med et stort smil om munnen kommer seg gjennom trening etter trening, gleder seg like mye til brokkoli og tunfisk til middag og snakker om trening, treningsklær, treningsglede og protein-all-slags-mat som om dette var selve meningen med livet. Selvsagt uten å klage. 

Jeg for min del fatter ikke hvordan folk kan danse til treningssenteret hver dag, pushe seg selv fra start til slutt og danse like lykkelige ut igjen. Jeg mener, JEG er i alle fall ikke umenneskelig, og sliter til tider hardt med å få ræva over dørstokken. HALLO ER DET INGEN ANDRE SOM HAR DET SÅNN MER. 

Jeg har lurt litt på om jeg heller skal skrive om noe så lite originalt som bare trening og kosthold. Det er en greie jeg har interessert meg for en stund in a non-anorexic-way, selv om jeg noen ganger mistenker meg selv for å være litt.. ikke-frisk enda. Likevel tror jeg at jeg blåser det av, ettersom de færreste jeg kjenner ikke deler/forstår opphengtheten min, og fordi jeg, om jeg hadde delt dette via internetz, ville følt meg helt noob blant alle disse andre bloggene om samme temaet jeg leser.

Som sagt, jeg sliter litt med motivasjonen og har ingenting i mot å holde sofaen i stedet enkelte dager. Jeg leser mye om temaet, men så er det bare å gå over fra talk the talk til walk the walk. Meeen det er visse ting jeg liker: 

1. Stå på treningssenteret og flekse imaginære muskler like a boss. 


2. Bli ferdig med å trene.

Og jo, forresten, det er en ting jeg heller ikke heeelt har skjønt: entusiasmen rundt proteinshakes. Jaja, det er bra og alt slikt, men vær så snill og spar meg for ''gleder meg til shaken min etter trening, den smaker himmelsk <3'' for let's face it: SÅ sinnssykt godt er det faktisk ikke.

I alle fall ikke min. Looks and tastes like shit. Og riskakene, Firstprice, sier ikke mer. 


Nei, inntil trening&kosthold-basillen har bitt meg og jeg bestemmer meg for å bli gjennomført fitness-jente holder jeg profilen lavt slik at jeg slipper å drite meg ut. Enn så lenge holder jeg det gående på min egen måte. Min største glede og motivasjon rundt treningsøktene er tross alt .. ettertrenings-røyk og ettertrenings-Cola. Yeah yeah yeah.  

Så var det nok en lørdagskveld, og jeg sitter som vanlig plassert i senga med laptopen plassert i fanget og lurer på hvorfor jeg begir meg på å skrive blogg når jeg ikke har noe å formidle. Men jeg gjør det likevel, paradoksal som jeg er. Er det noe jeg er flink til, så er det å begynne på ting til tross for at jeg vet at det kommer til å ende med elendighet.

En kunne tro jeg var tilbakestående når det kommer til å lære av egne feil - for det er ganske enkelt noe jeg ikke klarer. Uansett hvilket tilfelle det er snakk om, faller jeg for en eller annen fristelse og klamrer meg fast til et naivt håp om at resultat skal bli bedre enn forrige gang - uten å endre på handlingsmønsteret mitt. 

La oss si at jeg baker en kake. Jeg har ingen oppskrift og tar alt etter eget hode, og resultatet blir dritdårlig: kaka ser uapetittlig ut og smaker gammel gymsokk. Jeg forteller alle sammen at neste dag, DA skal jeg bake en vellykket kake. Selvfølgelig er jeg for sta til å endre fremgangsmåten min, og prøver på den samme egenkomponerte opp skriften. Putter  deretter kaka i ovnen og håper på det beste, men selvfølgelig går det nok en gang i dass, jeg mener, det er jo så håpløst som håpløst kan bli. 

Man kan vinkle det forskjellig, for enten kan du

a, si som alle behandlerne mine har sagt: ''du er en fighter Frida! Du gir aldri opp!''
b, Tro at jeg lever etter et ''fall down five times, rise up six''-konsept og beundre meg for pågangsmotet mitt,
eller c, innse det samme jeg selv har innsett: jeg er amøbe. 

Det er noe som heter ''If you do what you've always done, you'll get what you've always gotten.'' Det stemmer, jeg bare glemmer å skjønne det.

Senest i går åpnet jeg kveldens første ciderboks og uttalte at ''i kveld skal jeg nesten ikke drikke noen ting, for jeg blir bare så dårlig''. Fire timer senere lå det en ganske shitfaced jente ute på plenen i bare sokkelesten. Gjett hvem? En liten digresjon, men: hva er greia med at alle jenter skal ta helt av når det der skjer? Alle sprang rundt og skulle hente kjæresten som såklart ble mindre blid for å atter en gang se meg henslengt på bakken, og som sagt før synes jeg at jeg gjør alt best når jeg gjør det på egenhånd, så jeg prøvde å fortelle at jeg ville klare meg selv, roe ned hysteriet så jeg bare



Trodde jeg i alle fall, da. Nå i ettertid har jeg en mistanke om at det der bare skjedde i mitt eget hode, og at realiteten lignet noe mer dette: 


Men nok om det. For alt jeg vet kan det jo hende mamma leser denne bloggen. 

Men nå er jeg så trøtt at jeg snart ikke klarer å lese hva jeg skriver selv en gang, og jeg vet at jeg bør slutte. Blir dessuten bare deprimert på egne vegne. Ser hvor menneskelig jeg er. 

God helg fålkens! 

Jeg har alltid lyst til å skrive fine og romantiserte tekster om ting jeg liker, men føler det blir for dumt og klissete. Jeg skulle ønske jeg var som Mariell ; at sånt bare.. lå innebygd. At jeg var flinkere med ord, formuleringer og bilder, slik at jeg kunne vist dere det jeg vil vise uten at det bare virket tåpelig.

Sikkert mange som aldri har sett dette bildet før kan jeg tenke meg.


Verken høsten ifjor, året før det eller året før var det igjen var gode høstmåneder. Jeg var fremdeles syk og opptatt av helt andre ting enn fargerike trær, høstsol og frost. It's a shame, for jeg liker egentlig naturen veldig godt (jada, le av meg).
Uansett. Særlig høsten er vanligvis en årstid der jeg åpner øynene for ting som rekker lenger enn til nesetippen min, og jeg vil dele litt høst med dere. Her. 



Se der ja! Godt jeg ikke har ambisjoner om å bli fotograf, MEN SE SÅ FINE BLADER DERE. Vel altså, nå regner det bare hele tiden, men det er vel lov å håpe på å se til dager som den der. Drømmer om slikt vær + kafébesøk + store skjerf, for sånt liker vi jo. Selv om jeg synes sommeren har overgått regn-kvota si for et helt år nå, så liker jeg regnet.. Gjør meg ingenting å bli fem år gammel igjen og hoppe i vanndammer. 



Gi meg høst og farger, gi meg overskudd og glede, gi meg vind i håret, vannpytter, gatelys, forelskelse, camels, dagdrømming og alt mer som hører til høsten. For jeg vil ha alt sammen.



Og det var ikke mer enn det jeg skal skrive, for jeg ville bare formidle at jeg ikke er gretten og surmulete hele tiden. Håper ikke dere tror jeg er stein fordi jeg skriver som dette - eller fordi jeg ser ut som jeg gjør på bildet. Er ikke det. altså. Det gjelder å utnytte åhsåglad-humøret når man kan.

Oh my god så lei av studentlivet. 

Jeg husker jeg gledet meg så enormt til å flytte for meg selv og bli mer ansvarlig for eget liv. Lol. Det har seg nemlig slik at skolen jeg går på ligger litt for langt hjemmefra til at jeg har tid til å pendle, derfor bor jeg på egen hybel. I begynnelsen var det superfantastisk å ikke ha noen som overvåket meg døgnet rundt (jeg overdriver ikke altså, kom praktisk talt rett fra psykiatrisk og ut til livet jeg lever nå).

Jeg foretrekker nesten å bo på galehus enn på hybel. Kall meg gjerne gal, men jeg mener.. nei forresten, lar bildene tale for seg selv.

    Psyk. rom:


    Vs. her jeg bor nå:


Ting jeg savner med å bo hjemme hos mamma: Alt. 

Å ikke være 18, men likevel skulle holde orden på egen hverdag er stress. Og om du heter Frida, prøver å være flink på skolen, prøver å legge litt sjel i trening og bor fem kilometer unna kjæresten din så er det nettopp dette hverdagen består av: Skole, gåing, trening og enda mer gåing. Kjører du gjennom Bø en gang kan jeg med 90% sikkerhet si at du kommer til å se meg gående (doh) med en sekk på ryggen. For det er stort sett det jeg gjør. 

Økonimien er et kapittel for seg selv, spesielt når jeg er blant disse som synes det er dritkult å røyke. (ELSKER å bruke halve ukesbudsjettet mitt på små hvite pinner som hjelper meg med å senke kvaliteten på treningsøktene mine og sist men ikke minst å dø tidligere. Anbefales på det sterkeste.)

Det verste er likevel å holde styr på maten. Jeg er egentlig ganske flink med planlegging når jeg VIL, men etter et år med skriving av handlelister og nøye planlegging av priser og så videre og så videre hver uke er jeg litt lei. Som regel vinner jeg mye på å hustle mat hjemmefra i helgene, men i dag var det til og med skrapa i kjøleskapet hjemme. Da jeg kom tilbake på hybelen fant jeg ut at det jeg har å leve på er: Ris, havregyn, ett egg, agurk, tunfisk og posesauser. 

Og jeg spiser ikke posesauser FOR Å SI DET SNN. 

Hos mamma var det delvis tradisjon å spise gode søndagsmiddager. Dette ble min søndagsmiddag:
Unormalt tørr tunfisk, klissete ris, egg og vassen agurk. Med posesaus over. Sjempegått.

Heldigvis var jeg så økonomisk at jeg brukte 27 kroner på en Cola Zero på en kiosk tidligere i dag som jeg kan svelge denne jævelskapen unna med. 

Bare fem år igjen. 

Etter å ha jobbet på dagligvareforetningen her på det gudsforlatte stedet her jeg bor, har jeg gjort meg noen nyttige erfaringer: 1. Ingen kjøper Mager Kesam. 2. Ingen vil ha bananer med litt brune flekker på. Alt det andre jeg lærte ga meg ingen (spiselige) fordeler, derfor gidder jeg ikke nevne det heller.

Jeg var liksom Jokers store matavfallsdunk: Spiste det ingen andre ville ha. Følte meg småklein når jeg forlot jobben hver dag med veska fylt med bananer, men hallo, jeg elsker jo bananer og kjærlighet er faktisk viktigst dere! 

Jeg går på skole på et litt mer folksomt sted enn her og er bare hjemme i helgene, så når jeg ankommer ødelandet hver fredag, løper jeg for å sjekke ut om jeg kan hamstre med meg noe utgått mat fra butikken. Sært ja, men hvem liker vel ikke gratis mat? Jeg liker i alle fall alt som er gratis, og i dag: BINGO!


Yeah, that's what I'm talking about! Alle disse skal jeg selvsagt spise opp i løpet av dagen. 

Over til en annen ting: Jeg liker ikke å se på TV, og jeg liker ikke såpeserier, men akkurat i dag hadde jeg akkurat så lite å gjøre at jeg gadd å se en gammel episode One Tree Hill. Har prøvd å fortrenge den tidligere Frida og hennes dødskjedelige interesser, men skammelig nok må jeg innrømme at jeg har sett så å si alle sesongene av programmet. En annen ting gamle-Frida pleide å gjøre, var å forelske seg i alle mulige mennesker. Skammelig nok må jeg også innrømme at hjertet nesten hoppet over et slag da min gamle såpeserie-flamme dukket opp på tv-skjermen. (Hva kan jeg si, jeg er svak for pene menn.)



Da episoden var over ville jeg ikke se mer One Tree Hill, men jeg ville gjerne se mer av det fjeset der. Ettersom jeg fremdeles hadde for lite å gjøre, googlet jeg meg frem til noen bilder og fant ut at HALLO, dette mennesket lager til og med musikk. (Jeg er svak for musikere også.) Ettersom jeg syntes at det sletts ikke var så verst, skal jeg være snill og dele en sang med dere. 


Og et bilde til da. He-he.


Hei til dere kjekke menn med gitarer: One day I will marry all of you.  

De nesten fem månedene jeg har vært foruten spesiell skrivetrening har gjort underverker med skriveferdighetene mine. I negativ forstand, vel og merke. På den forrige bloggen min var skriving og retting av egne tekster stort sett det jeg drev med, mens dette er ment for å være en litt.. mindre formell blogg. (Altså, SÅ formell og saklig var jeg jo ikke, men i en noe større grad enn her? Ja.) Jeg må innrømme at jeg savner å skrive personlige tekster for å dele dem med andre. Liker tilbakemeldinger, og da snakker jeg ikke om tilbakemeldinger fra norsklærere som bare henger seg opp i at jeg er lite flink med sjangertrekk og får dårlig inndeling av avsnitt. 

I fare for å krasje hele bloggen med både det ene og det andre, tar jeg meg likevel friheten til å innføre enda en kategori: Samling av diverse tekster. Mulig dette blir rotete. Får jeg lov? For åja, jeg er fremdeles emo-Frida. Le av meg.

Det handler om rødfargen.  I norsken fikk vi i oppgave å farge en papirlapp i en farge. Dustete opplegg og ikke minst latterlig urelevant for meg å fortelle om. Poenget er i alle fall at det endte med at vi skulle skrive en fritekst i løpet av 30 minutter med fargen vi hadde valgt som tittel på oppgaven. 

Ps: Jeg liker ikke den nye norsklæreren min. Hun virker som typen til å henge seg opp i kommafeil og fraværende sjangertrekk, så konstruktiv kritikk fra noen andre hadde vært.. koselig. 

Ps 2: Teksten er litt mer klisjè enn jeg ville at den skulle bli. Trenger visst input av nye ideer. La oss se på dette som en start.



Rødt

Ok, så valgte jeg kanskje fargen helt tilfeldig da jeg skulle farge papirlappen vi fikk utdelt, for det er langt ifra min yndelingsfarge. Det er ei heller noen farge som kler meg eller beskriver meg på noen måte, men om jeg tenker om, ser jeg at fargen rød har vært en gjenganger i noen av de viktigste minnene og opplevelsene gjennom livet mitt. Så hva er rødt for meg? 

Det første jeg assosierer med fargen rød, er roser. Minnet som da tikker inn, er av mamma. Mamma sittende inne på toalettet med en bukett roser i fanget. Ei fire år gammel jente har kanskje vansker med å forstå voksenlivet, men jeg forstod nok at rosene var fra pappa - pappa som ikke ville at vi skulle dra. Rødt er usikkerhet. Rødt er forandring.

 Det andre jeg forbinder med fargen, er rød leppestift. Jeg husker hvordan venninnene mine og jeg pleide å leke oss inn i dame-verdenen ved å smøre tykke lag på leppene våre for så å kysse speilet. Vi likte merkene det lagde, og vi likte å tro at det skulle bli bedre å vokse opp. Rødt er barnslig glede og naivitet.

Det tredje jeg tenker på er blod. Masse blod. De som kjenner meg godt vet da hva jeg sikter til, men få vet hvor viktig det faktisk har vært for meg. Hvor vondt det har gjort, men samtidig hvilken avhengighetsskapende rus det har skapt. Rødt er hat, men også trygghet.

Det fjerde og siste er rød kveldssol. Hvordan det hjalp meg med å glemme dårlige dager ved å dele den med ham, og følelsen av varmen og lettetelsen det ga å vite at vi hadde noe sammen. Å vite at det fantes en grunnmur - noe som holdt meg oppe når det føltes som om alt skulle gå til grunne. Rødt er varme, men viktigst av alt: rødt er kjærlighet. 

Syting og klaging er min spesialitet, og stort sett er jeg i dårlig humør. Noen dager er jeg bare irritabel, andre dager hater jeg alt. At jeg har en kjæreste og attpåtil litt venner som orker å holde ut med meg, er totalt utenfor min fatteevne. Spesielt førstnevnte, herregud, stakkars menneske. 

Ingen ser ut til å forstå meg (ånei, nå ødela jeg hele innlegget mitt ved å tilføye den ungdomsklisjeen der, skyt meg), og det gjør meg selvfølgelig...surere, og da tar jeg det gjerne ut på vedkommende som etter mitt hode er nok et gjøkhode som heller ikke forstår noen ting. På en annen side har jeg heller aldri prøvd å forklare hvorfor jeg blir som jeg blir.

Men hallo, fortell meg sist gang du hadde en skikkelig dass dag og ikke var fristet til å legge skylden på alle andre.

For noen dager vil jeg bare bli liggende i senga og grine. Med innøvde rutiner uten spesielle höydare i hverdagen glemmer jeg at jeg egentlig er over gjennomsnittet heldig som lever slik jeg gjør. Det er nesten festlig hvor lite som skal til før jeg havner i kjelleren. Du skjønner, både irritasjon og bitterhet ligger alltid og koker i underbevisstheten min, så når skoen trykker litt ekstra hardt sier det PANG, og da sitter vi igjen med dette mennesket:
 


Et eksempel? Jo, jeg har en alvorlig stygg tendens til å velte ting. Seriøst, det går ikke en eneste dag uten at jeg river noe over ende; er akkurat som om det har skjedd en kortslutning på nervesystemet eller noe i den duren (det der ble sikkert feil for deg som er anatomisk lærd, men altså, det er jo ikke jeg) som gjør at jeg ikke har kontroll på mine egne kroppsdeler. Og for å si det sånn: Hvis for eksempel en tusenkroners vase med en steindyr Orkidé i og en tom tikroners Nille-vase står ved siden hverandre, kan du banne på at dersom jeg skulle velte noe - så blir det førstnevnte. 

Her om morgenen våknet jeg og følte meg litt jævligere enn til vanlig. Som noen kanskje har fått med seg er jeg koffeinjunkie, og at livssynet mitt baserer seg på at alt kan ordnes med en kopp kaffe. Etter litt om og men denne morgenen dro jeg kroppen opp av senga, satte på vannkokeren for så å fylle min baby -min nyinnkjøpte vakre presskanne- med kaffe og kokende vann. Kanskje har du allerede regnet deg fram til hva som skjedde etter dette, og jeg må dessverre si at ja, du har rett: Etter ti sekunder lå hele kanna knust i småbiter over føttene mine, og jeg ble dermed tvunget til å stå bom stille med brennheit kaffe over meg, se på min egen elendighet og tenke at kjære Gud, hvorfor må jeg leve. 

Og slik kan dagene mine enkelt ødelegges. 


Jeg skulle egentlig ikke startet bloggen på denne måten, men hvem gidder vel skrive om rosa ponnier når dagene er  litt shit.



Piss out :) 

Næh, nå tuller jeg. Skriving og jeg ender aldri i korte og saklige oppsummeringer fordi jeg er altfor opphengt i å få med alt. Er redd for at leserne mine skal På barneskolen fikk jeg alltid en stor rød V over stilene der vi skulle skrive korte sammendrag eller nøkkelord fra eventyrene læreren leste for høyt for oss fordi jeg hadde skrevet for mye, og fordi jeg, i enkelte tilfeller, hadde diktet opp detaljer selv fordi jeg ikke likte eventyret i utgangspunktet. 

Men for deg som allerede ga opp etter første setning skal jeg dra ut hovedpoengene mine: 
1. Jeg liker å bable. 
2. Jeg synes jeg gjør alt bedre enn alle andre.

Og der var vi i gang! Nuvel:

La oss si at jeg får tjue besøkende i dag. Én av disse vil nok være en som tilfeldig har funnet innlegget mitt via Blogg.no, mens de nitten andre vil være besøkende fra den forrige bloggen min, Flammehavet, som muligens håper på at dette er fortsettelsen fra der jeg slapp. Defor vil jeg være rimelig rask med å poengtere at nei, dette er ikke en blogg som hovedsaklig skal handle om hverken bulimi, anoreksi, depresjon eller annen psykisk sykdom i det hele tatt. Bare litt. Kanskje.

Og det er vel her jeg skal presentere hva bloggen skal handle om? Ja? Nei?

Du skjønner, det vet jeg egentlig ikke selv, og vil derfor ikke skape noen falske forventninger her. Jeg liker å skrive og male, og så er jeg en smule interessert i trening, kosthold og alt det der. Mulig bloggen kommer til å bære litt preg av det, men mer er det ikke å si om den saken. Jeg kan derimot love at til tross for det noe tvilende designet, vil du aldri komme over død kjedelige innlegg om oppramsinger fra ''dagen i dag'', bilder av antrekkene mine som forøvrig ikke er noe særlig å skryte av og så videre. 

Sammendrag: Dette er ikke en blogg om anoreksi. Ikke om mote heller. Føl deg fri til å følge meg på bloglovin likevel, for jeg lover å komme opp med noe lesbart frem i tiden. 


Snakkes.