Andrea: Det var ikke noe minstekrav annet enn at jeg helst skulle få menstruasjonen tilbake, og slik synes jeg det bør være på de fleste behandlingsinstitusjoner. BMI er, i mine øyne, egentlig ingen særlig god ting å måle seg etter når man begynner å nærme seg normalvekt.

Da jeg fikk tillatelse av min behandler til å slutte å gå opp i vekt lå BMI'en min rundt 19, men jeg gikk frivillig opp et par-tre kilo til fordi jeg konstant følte meg sliten, sulten og sur (overrasket virkelig meg selv her! hadde aldri i livet trodd at JEG ville legge på meg frivillig). Nå er jeg enda noen kilo tyngre enn dét igjen, men ettersom mesteparten av de kiloene er muskler føler jeg meg ganske komfortabel med å faktisk veie nesten ti kilo mer enn behandleren min sa jeg behøvde å veie. Til tross for at jeg i blant forstyrres av tanker og ønsker om å være "bare litt tynn" igjen, vet jeg at verken min fysiske eller psykiske helse har spesielt godt av å havne under xx antall kilo.

Med andre ord synes jeg ikke bmi på 21 er mye, dessuten varierer det veldig fra person til person. Å legges inn frivillig høres ut som et veldig fornuftig valg av deg, så vær så snill å ikke la dette minstekravet stå i veien! Tro meg, antall kilo i forhold til vekt vil bekymre deg mye mindre når du kommer så langt, og når du er ferdig i behandling og blir så frisk at du klarer å lytte til kroppen din kan du heller justere litt på det da. Det er ingen som skal stoppe deg i å enten gå ned en kilo (eller opp fem, for den saks skyld) når du blir helt frisk.

Kanskje dette ikke sier deg så mye nå, men som sagt, med kiloene kommer også mye sunn fornuft :)